Tekst og foto: Anne Melander
Vestkanttorvet er 35 år i år og elsket av stadig nye generasjoner oslofolk. Vi besøkte hovedstadens eldste marked en høstlig lørdag i oktober.
Gradestokken viser åtte grader, og på Frogner i Oslo er folk ute med hansker og boblejakker og gjør sine lørdagsærend. En sur vind i luften gjør det aller mest fristende å komme seg inn på en café å få noe varmt å drikke – helt til vi kommer til Vestkanttorvet.
Her er det yrende aktivitet med salgsboder, vaffellukt i luften og mennesker i alle aldre. En optimistisk og lettere hektisk stemning ligger i luften. Det er nesten umulig ikke å få lyst til å gå ned på torvet og ta en titt.
12 konjakkglass
I en av bodene lengst ned mot Tidemands gate står Käthe Bleken, iført sixpence og boblevest. Hun har hatt stand på Vestkanttorvet i 30 år. På bord satt opp i hestesko står porselen, glass og ting av kobber pent stilt opp.
– Det begynte med 12 konjakkglass, forteller hun.
Da hun og mannen skulle flytte fra leilighet på St Hanshaugen til hus på Høyenhall ryddet de og fant konjakkglassene de aldri brukte. Det var startsskuddet for en lang og innholdsrik deltidsjobb som selger på Vestkanttorvet som Bleken hele tiden har kombinert med en karriere innen salg.
– Jeg hadde en jobb som salgsdirektør der jeg reiste mye, og var på markeder rundt omkring i Europa, og fant morsomme ting. Og så kunne jeg ikke ha alt sammen selv.
En av dem som besøker Käthes bod denne dagen er Anne Lise Heitmann (73). Hun har gått på Vestkanttorvet i 20 år. I dag leter hun etter gamle engelske serviser.
– Er det noe jeg samler på, så tar jeg turen hit. Nå går det i gamle tallerkener, det var gammelt glass i mange år og gammelt sølv, forteller hun.
Hun viser frem et funn hun allerede har gjort i dag, en Rørstrand tallerken med lilla motiv fra 1800-tallet.
En utdøende rase
Det var imidlertid mye mer porselen, glass og ting generelt å finne på Vestkanttorvet i begynnelsen, forteller Käthe Bleken.
– Da jeg begynte var det et helt annet klientell, og folk solgte gamle ting som antikviteter, kobber, glass og sølv. Men vi er en utdøende rase, vi som står med dette her. Det er ingen som gidder å drive med dette, vet du, for det er for mye jobb. Du skal hente tingene, vaske dem, gjøre det pent, pakke det ned og stille det ut. Du sjauer mye, det er mye løfting, understreker hun.
En annen kunde, Roghieh Asgari Torvund (64), opprinnelig fra Tabriz i Aserbajdsjan, kommer innom boden. Hun er billedkunstner med atelier på Sinsen og 40 års fartstid i Oslo.
– Jeg ser etter rosemalte boller, som jeg knuste i går, og som jeg må ha, for jeg har vokst opp med disse.
Hun håper hun vil finne dem på Vestkanttorvet.
– Disse bruktbutikkene, de blir stadig lagt ned. Dette er den eneste sjansen vi har, sier hun.
Käthe Bleken forteller at hun får mange av tingene hun selger fra dødsbo. Men selv om hun nå er pensjonert fra sin jobb som salgsdirektør, reiser hun stadig til markeder i Sverige, Danmark, England og Frankrike og handler inn varer derfra også.
– Jeg skal for eksempel til London i morgen, og være borte en uke, og da er det et spesielt marked som jeg går på hvor jeg har kontakter med leverandører som kjøper opp ting som jeg ber dem kjøpe opp for meg, forklarer hun.
Det er de hyggelige menneskene og stemningen på Vestkanttorvet som gjør at hun kommer tilbake lørdag etter lørdag.
– Det er en atmosfære her som er helt fantastisk. Det er morsomt hver eneste lørdag, sier hun.
Frynser i trærne
– Vestkanttorvet har blitt en institusjon, fastslår daglig leder og «torvkjerring» Ingrid Anne Minde (62), for anledningen kledd opp i Halloweenkostyme ettersom «det bare er en uke til Halloween» og på plass bak den røde og hvite duken i vaffelboden der hun er å finne hver lørdag.
Minde var en av tre som startet opp Vestkanttorvet i sin nåværende form i 1989. Hun forteller at konseptet bak markedet var å kunne gi folk som ryddet huset en arena der de kunne selge de tingene som var litt for fine til å gi til loppemarked. Denne type markeder fantes ikke i hovedstaden på slutten av 80-tallet.
Hun forteller at Vestkanttorvet i oppstarten var et helt annerledes marked enn det det er i dag.
– I begynnelsen var ikke dette noe klesmarked. Det var litt mer hippie, kanskje, med masse frynser hengende rundt i trærne og sånn. Det var et brukt- og antikkmarked. Men Vestkanttorvet forandrer seg hvert 7-8. år ut fra hva trendene er. Det som er det store nå, det er bruktklær.
Klærne begynte å komme for 15 år siden da det begynte å bli mer stuerent med gjenbruk av klær.
– Vi er inne i en retrotid, sier hun. Hver generasjon som vokser opp har noe som blir hypet opp og nå vil alle selge klær.
Et generasjonsskifte
Det er mange unge fjes både blant kjøpere og selgere på Vestkanttorvet denne dagen.
– Nå begynner det å bli et mye yngre klientell. Du merker at det er et generasjonsskifte på gang. Det er veldig hyggelig at de unge er med på den trenden at man skal selge brukt, sier hun.
Det er likevel miksen av mennesker hun stadig setter pris på med markedet.
– Det er det som er så deilig med Vestkanttorvet, det er alle typer mennesker, sier hun.
Det er bare én forutsetning for å stå på Vestkanttorvet.
– Det eneste kriteriet er at du er blid og glad, og kan ta imot kundene på en ordentlig måte. Vestkanttorvet kan bidra med noe godt for alle, avslutter hun.
