Tekst: Bendik Berntsen
I Bislett Fotballklubb står det sosiale i sentrum. Og rundt står flere sterke støttespillere. Én av dem er Geraldo de Miranda Cantuaria.
Keeperen er nederlandsk, høyrebacken tysk, midtstopperne er canadisk og gresk, venstrebacken er spansk – og så videre. Noen av spillerne er jøder, andre er muslimer. Noen er streite, andre identifiserer seg som en del av LGBTQI+. En fikk låne fotballsko da han skulle spille “the beautiful game” for første gang.
– Her er alle hjertelige velkomne, forteller formann i Bislett Fotballklubb, Geraldo de Miranda Cantuaria.
Det finnes bare én regel ifølge den engelsktalende formannen:
– We only want good people – we play to have fun.
“International Oslo”
Det hele startet i 2008, da en gjeng som jobbet på Bislett ønsket å spille fotball sammen.
Et ønske som for mange blir med akkurat dét.
Å stifte en klubb må nemlig godkjennes av NFF, og krever derfor midler ikke alle har. Men kompisgjengen skulle starte noe nytt.
Ettersom de aller færreste var helt norske, skulle navnet bli en tributt til den legendariske, italienske klubben, Internazionale Milan.
Da det ble avslått, tydde de til det mer norske alternativet: Bislett FK, ettersom de fleste bodde i området.
“Søndagslaget” som ikke visste hvor dette bar, var født.
I dag har klubben ti lag med nesten 250 spillere som farger klubben rik av ulike nasjonaliteter og bakgrunner.
“Kom deg tilbake til dit du kommer fra!”
Geraldo de Miranda Cantuaria var i sin tid en lovende fotballspiller. 39-åringen fra Sao Paulo, Brasil spilte i Dallas, USA på midten av 2000-tallet. Her delte han rom med en nordmann som hadde kontakter i Trondheims fotballmiljø. En måned i den majestetiske Rosenborg-drakta senere, ble han sendt videre siden han manglet europeisk pass. Like etter kom attpåtil den myteomspunnede skaden som satte en stopper for potensialet.
Turen gikk sådan for en utdanning i England, før han flyttet tilbake til Norge i 2015 for å jobbe med familien. På tross av skaden forlot aldri fotballen beina til Cantuaria, og han fant raskt nyheten om Bislett FK. Resten er historie, som de sier. Og historien hadde en lykkelig slutt. Men veien har ikke bare vært solfylte, grønne gressletter.
– Definitivt.
Det er svaret på om Cantuaria har opplevd xenophobia i norsk fotball. Tonen i telefonintervjuet endrer seg.
– Måten vi blir snakket til er annerledes, utdyper han.
Han trekker fram ett eksempel som skiller seg ut i mengden; i en treningskamp mot et annet Oslo-lag ble én av spillerne fra Bislett bedt om å dra tilbake til dit han kom fra. Det spilleren fra motstanderlaget ikke visste, var at flere i lagoppstillingen til Bislett FK var helt norske. Og det var en av dem som fikk beskjeden om å dra hjem til der han allerede stod.
-Hva gjør dere med det?
– Vi oppfordrer spillerne våre stadig mer til å snakke mindre. Denne negative holdningen er dessverre ting som programmeres hjemmefra, og er særs vanskelig å gjøre noe med.
– NFF snakker mye om at det skal være likhet, men kommer aldri og ser hva som skjer. Dette må til for det skal skje noe, mener Cantuaria.
Fotballens kraft
Fotball er mye mer enn bare et spill. Det er et internasjonalt kjærlighetsspråk som alle forstår. Det binder verdens kulturer sammen til én. Og samholdet det skaper er noe Cantuaria stolt ser daglig på medlemmenes sprudlende humør. Flere som har dratt tilbake til hjemlandet eller til studier, fortsetter å følge klubben og sender meldinger for å vise sin støtte. Det samme gjør veteranene som startet klubben.
– De hadde aldri trodd vi skulle bli så store. Nå har vi jo det de ikke hadde, poengterer Cantuaria.
– Vi har flere som kommer til oss som aldri har spilt fotball før. De vil være en del av fellesskapet. Disse vokser så mye på å være her, og det føles godt å vite at vi gjør noe bra her.
For den største utfordringen ved å komme til et land som Norge, er integreringen, mener han.
– Fotballen her er for mange det første steget til å føle et fellesskap her i landet.
Store fremtidsplaner
Bislett FK har i all tid handlet om fotballens kraft, mer enn å klatre i systemet. Systemet Cantuaria mener har mangler.
– Alt må gjennom systemet, der det meste handler om å bli best mulig. Det er ikke store rom for å drive klubber som kun ønsker å kose seg.
– Vi mangler blant annet baner.
Klubben var nemlig lenge på leting etter et sted å være. I dag trener de på Ferd Stadion, som var én av få private fotballbaner til en relativt rimelig leiepris.
– Konkurransen om banen var hard, men når det var på plass kunne vi starte jentelag, 7’er-lag samt juniorlag. Neste år starter vi også opp et lag for barn med spesielle behov.
– Dette handler om å gi tilbake til samfunnet, konkretiserer han.
FC Oslo deler mentaliteten deres og har bydd på et fruktbart samarbeid så langt.
– De har blant annet solgt oss treningsklær til innkjøpspris, ettersom de har kontakter innenfor de store merkene.
Sammen med andre klubber i Oslo ønsker de nå å bygge et treningssenter samt vise NFF at en amatørliga kan bli opprettet.
Intensjonen med denne ligaen er være at mange av de reglene som finnes, som at spillere ikke kan gjøre overganger utenom overgangsmarkedet, blir fjernet. Og ikke minst at det skal være mindre seriøst og mer gøy.
– I Oslo er det over 100 klubber og mange av dem ønsker bare å ha det gøy. Med andre ord så er det et stort marked for en mindre seriøs amatørliga.
Daglig leder i NFF Oslo, Tore Jarl Bråteng, er imidlertid ikke overbevist:
– Norsk fotball har aldri vært større. På herresiden har vi i NFF Oslo denne sesongen hatt hele ti divisjoner. Vi synes at det er veldig fint at vennegjenger og andre møtes på løkka eller i idrettshaller for å spille fotball utover organisert ligaspill, men vi opplever den organiseringen og de rammene som er nå som gode. Derfor ser vi ikke behovet for å organisere dette ytterligere.
